Gjesteforfatter: Terje Holmedahl
Terje Holmedahl har vært misjonær for Normisjon i Aserbajdsjan. Han er godt kjent med barnehjemmet utenfor Baku som vi i Normisjon Lillestrøm har støttet økonomisk i mange år. Her gir han oss et lite innblikk i livet på barnehjemmet.
En vakker solfylt dag i september 2008 er jeg på barnehjemmet i Mærdekan utenfor Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan. Jeg har vært her ganske mange ganger de siste to årene.
Leyli, ett av de funksjonshemmede barna som bor på Mærdekan, er blind og har mange andre funksjonsnedsettelser. Når hun hører vi beveger oss innenfor hennes rekkevidde, tar hun tak i oss for å få kontakt. Barnehjemmet har fått en liten, rød rullator. I dag skal jeg få ta med Leyli ut i sola. Med rullatoren kan hun bevege seg litt rundt.
De som bor på barnehjemmet er plassert der av myndighetene. Mødre som får et barn med funksjonsnedsettelser, får tydelig beskjed om at dette barnet kan ikke dere ta dere av, – det skal myndighetene ta vare på.
Og da Santalmisjonen, nå Normisjon, først fikk kontakt med barnehjemmet på 1990-tallet, var det nettopp det som skjedde. De «tok vare på» barna. De hadde en seng og ble matet et par ganger om dagen, ofte der de lå, og fikk en ny bleie to – tre ganger i døgnet. Vårt team så sin oppgave i å gi barna kroppskontakt og kjærlighet, litt kosttilskudd og bistå de overarbeidede ansatte i å gjøre en litt bedre jobb. Det var ofte 20 barn på to ansatte. De skulle sørge for renhold i tillegg til å ta seg av barna.
I det vi kommer ut i den deilige høstdagen med Leyli, snur hun ansiktet mot sola og vifter med hånda, liksom for å få nok frisk luft ned i lungene. Hun går noen prøvedne skritt før hun lar rullatoren stå og går ned på kne. Hun fortsetter bevegelsen helt til hun ligger med kinnet mot asfaltplassen ved huset.
Hun kjenner på varmen fra asfalten, smiler og nyter øyeblikket. Jeg aner ikke hvilke tanker som går gjennom hodet på jenta som antakelig er tenåring, men ser ut som hun er seks år.
Tilstanden på institusjonen er totalt forandret de siste årene. Nå får barna i mye større grad stimulans i forhold til sitt funksjonsnivå. De får bedre mat og hygienen er veldig mye bedre.
Siste gangen vi var på besøk, var det fantastisk å se hvor mye bedre barna hadde det. Ei av jentene, som har voldsomme spasmer i hendene, har lært seg å bruke beina, slik at hun til og med kan skrive og tegne med foten. Leyli hadde omsider begynt å vokse; nå så vi at hun var en ungdom.
Jeg husker ikke hvor lenge det gikk før Leyla ga signal om at hun ville hjelpes på beina igjen, men det er hevet over enhver tvil at jeg hadde fått være vitne til en hellig stund.
Hun hadde oppdaget gleden over sola og lufta – og livet!
Terje Holmedahl skriver en del artikler for blader og magasiner og har også egen blogg. Han har også skrevet en ungdomsbok «Jeg skal klare det» som handler om hverdagen til ei jente fra Aserbajdsjan.
Misjonsmannen Terje Holmedahl og kona Annelis gjester oss på kveldssamlingen torsdag 6. februar 2025. Da vil du få høre mer om deres opplevelser fra livet i Aserbajdsjan.